spilt inn i Lunken kaffi studios 16 februar 2016
Den type podcast som er mest uinteressant og irriterende er den når det er kun en person som har en monolog i 34 min. Den personen er meg. Jeg ble tvunget av mine tvangstanker å spille inn en episode etter at den redigerte versjonen av min samtale med Siri Borge, ikke har blitt godkjent ennå, siden hun er i Berlin og ikke har mulighet til å høre gjennom episoden sin.
jeg starter monologen med å snakke om hvorfor jeg utsetter meg for dette, spiller et klipp fra 1.februar 2015 der jeg tenker høyt hva jeg har planer om å gjøre og der lunken kaffi navnet kommer til meg, så dukker Jørn Skar opp og forstyrrer litt, så spiller jeg et klipp fra når jeg sang karaoke på en cruisetur jeg var på i juni 2015 (lyden er ganske føkkt og jeg måtte redigere litt for ikke å drepe de som tørr å lytte) deretter snakker jeg litt om hva jeg har gjort som 32 åring, og helt til slutt leser jeg et ekstremt selvdestruktivt, ærlig og utleverende brev jeg skrev til meg selv tidligere på dagen.(akkumpert av musikken: Time av Hans Zimmer
Det var en irrasjonell handling, som også kan kalles et karakterselvmord, Jeg unner ingen å høre dette og håper at jeg aldri tvinger meg selv til å gjøre noe så grusomt mot meg selv igjen.